Hopp til innholdet

    Korleis reagerar barnehagetilsette når barna græt?

    Det er forska lite på korleis dei tilsette i ­barnehagane ­reagerer på barnegråt. To ­svenske forskarar har ­undersøkt korleis dei tilsette trøystar barna, og korleis barna lèt seg trøyste.

    Ein liten gut sit ved bordet og legg puslespel. Plutseleg lener han seg for langt ut og ramlar av stolen. Det gjer sjølvsagt vondt, og guten begynner å gråte. I det same kjem ein av barnehagelærarane forbi. Kva gjer han for å trøyste guten? Og korleis reagerer guten? Lèt han seg trøyste?

    Dette er ein av situasjonane Asta Cekaite og Malva Holm Kvist har analysert. Dei to forskarane har brukt videoobservasjonar til å sjå på samspel og sosialisering i kvardagslege aktivitetar i svenske barnehagar. I ein forskingsartikkel undersøkjer dei korleis omsorgspersonar i barnehagen reagerer når barn græt.

    Cekaite og Holm Kvist hadde lagt merke til at det ofte var barn i barnehagen som græt. Likevel er dette eit område det ikkje er forska så mykje på, ifølgje Cekaite.

    – Vi har ikkje klart å finne særleg mykje forsking på korleis ein svarer på barnegråt i barnehagen. Denne studien handlar om korleis ein kan trøyste barn, og korleis ein gjer det gjennom kroppslege handlingar, seier ho.

    Berøring i praksis

    Cekaite og Holm Kvist brukte videokamera til å dokumentere daglege aktivitetar i to barnehagar. I to månader observerte dei 20 barn i alderen 2,5–5 år i samspel med fire kvinnelege og éin mannleg barnehagelærar. Til slutt sat dei igjen med 20 timar video. Til saman dokumenterte dei to forskarane 50 tilfelle der barn græt. I alle tilfella reagerte dei tilsette ved å snakke til barna. I 33 tilfelle brukte dei òg ulike former for berøring for å trøyste barna.

    – I intervju seier dei tilsette ofte at dei ikkje nyttar berøring, men i praksis ser vi at dei faktisk gjer det, seier Cekaite.

    Det var særleg når barna slo seg eller var veldig lei seg, at dei vaksne brukte berøring for å trøyste dei. Berøring blei brukt saman med ord og roande lydar og kunne brukast på mange forskjellige måtar. Ein vaksen kunne til dømes reagere på høglytt og langvarig gråt ved å løfte barnet opp og halde det tett inntil seg. Og barnet lèt seg som regel trøyste. Forskarane fann at dei gråtande barna sjeldan avviste slik trøystande berøring.

    – Særleg når dei græt, kjem dei oftare nærmare og rekkjer opp armane og viser at dei gjerne vil bli trøysta på denne måten, fortel Cekaite.

    Noko som høyrer til det å vere menneske

    Dei fleste som har hatt ansvar for små barn vil nok kjenne igjen funna til Cekaite og Holm Kvist. Både barnegråt og trøyst i form av ord, lydar og berøring er daglegdagse fenomen. Ikkje berre i Skandinavia, men òg andre stader.

    – Eg jobbar òg med ein del forskarar i andre land, mellom anna i USA. Vi ser at dette med den nære kroppslege kontakten er ganske universelt kulturelt, seier Cekaite.

    Ho kan fortelje at forskarane ofte ser denne trøystande praksisen heime hos familiar. I institusjonell samanheng er det derimot ofte ein del restriksjonar rundt kroppskontakt, særleg i USA og Storbritannia.

    Denne praksisen varierer òg ein del mellom ulike institusjonar. Her speler sjølvsagt både kulturelle forskjellar og offisielle retningslinjer ei viktig rolle. Cekaite meiner det kan vere nyttig å problematisere korleis dette kan påverke både praksis i barnehagane og nærleiken og tilliten mellom barnehagelærarane og barna. Ho trur at forskinga hennar kan hjelpe dei tilsette til å reflektere over det dei gjer.

    – Eg trur det kan vere nyttig å sjå at ein gjer desse tinga, og at ein bruker kroppsleg kontakt på ein måte som ikkje er farleg, men som er nyttig. Det er ein måte å byggje tillit på. Eg trur vi kan sjå denne praksisen som noko som ikkje berre høyrer til barnehagen, men som høyrer til det å vere menneske.

    Magnus Holm

    Kilde

    Cekaite, A. og Holm, M.K. (2017).  The comforting touch: Tactile intimacy and talk in managing children’s distress. Research on Language and Social interaction 50(2), 109–227.

    https://www.nb-ecec.org/no/artikler/article-74